Norsk Ergoterapeutforbund var 60 år i 2012!

Nedenfor finner du en gjennomgang av av forbundets fem første tiår, slik vår tidligere forbundsleder, Karin Liabø, beskrev dem under jubileumsmiddagen i 2002.

Les mer om faget og yrkets historie og om Seniorforums bok "Pionerenes fortellinger" (nytt vindu).

Tidligere forbundsleder, Karin Liabø

Jeg leser fra forbundets første protokoll:

«Den 19. juni 1952 kl.19.30 ble det første landsmøte for arbeidsterapeuter holdt på Statens kvinnelige industriskole i Cort Adelers gate 33, Oslo. Antallet frammøtte var 27. Møtet ble innledet av barnehageterapeut fru Hesselrot som ønsket alle velkommen. Det ble med en gang satt frem forslag om dannelse av en forening.

Fru Morgenstierne antydet om en gammel forening og mente at de medlemmene burde være enig i start av en ny. Hun hevdet at hun ville holde seg nøytral da ikke alle var tilstede, envidere hevdet hun at den dag spørsmålet om å danne en forening kom opp var det ingen av klubbens medlemmer som visste at det skulle dannes en forening. Frk. Munthe fortalte at alle hadde fått melding om møtet.

Fru Hesselrot foreslo dermed en skriftlig avstemning om foreningens dannelse. Blant stemmene var det en mot, og foreningen ble stiftet.»

 

Navn

Så ble navn diskutert. Frk. Bentung, som også er til stede sammen med oss her i kveld, foreslo Norges Arbeidsterapeuters Landsforbund, og etter en debatt om tittelen arbeidsterapeuter kontra sysselsettingsterapeuter ble hennes forslag vedtatt. Et viktig argument for denne løsningen ble fremmet av Magnus Jensen: Arbeidsterapi har en høyere lønnsklasse enn sysselsettingsterapi.

 

Formål

Foreningens formål ble beskrevet i fire punkter:

 

  1. Vareta arbeidsterapeutenes interesser
  2. Spre kjennskap til arbeidsterapien
  3. Arbeide for en utdannelse som holder internasjonale mål
  4. Skape samhold og interesse for yrket gjennom foredrag, diskusjon etc.

 

Kontingent

Kontingenten ble satt til 20 kroner per år, men man måtte i tillegg betale en innmeldelsesavgift på 5 kroner.

 

Formann

Fru Birgit Hesselrot ble valgt som formann for det første styret med hr. Lars Skinnemoen som nestformann, frk. Lajla Løfsgaard som sekretær og frk Helga Lie Meyer som kasserer. Frk. Inga Bentung var styremedlem.

 

Utdannelse og WFOT

Slik startet det hele i et begivenhetsrikt år for ergoterapifaget. Også den norske utdannelsen ble startet i 1952, og verdensforbundet vårt World Federation of Occupational Therapists (WOFT) ble etablert i Stockholm samme år.

 

Temamøter

NATLs første årsberetning forteller om flere temamøter, med foredrag for eksempel av Røde Korssøster Kari Clasen som fortalte om Åndssvakearbeidet i Norge samt en beretning fra Camphill, Skottland og av Overlege Lohne Knudsen som snakket om Fremtidslinjer i sinns-/helsearbeidet i Norge. Vi merker oss også at arbeidsterapeut Inga Bentung fra Vestlandske Husflidslag holdt et kåseri med film fra arbeidsterapien i Bergen.

Artikler i Sykepleien

De første årene så man seg ikke økonomisk i stand til å utgi et eget tidsskrift. Forbundet søkte derfor samarbeid med "Sykepleien", som ville ta inn artikler om arbeidsterapi. Igjen ser vi Inga Bentungs navn idet hun sto for en innledende artikkel.

 

Andre saker på dagsorden

Mange saker sto på dagsorden de første ti årene. Norge arrangerte en nordisk kongress i Oslo 1954 med tema "Arbeidsterapien i dag", og forbundet var representert på den første internasjonale kongress for arbeidsterapeuter i Edinburgh samme år. Suppleringskurs for arbeidsterapeuter, medlemskap i en hovedorganisasjon og arbeid med autorisasjon var andre viktige saker.

 

Stillingsannonse

En ganske tidstypisk stillingsannonse fra juni 1956 lyder:

"Ledig stilling for arbeidsterapeut på nyopprettet hjem for nervøse, Kokkeplassen pr. Arendal. Lønn ca. 700 pr. mnd."

 

Eget tidsskrift og WFOT

I 1958 etablerte forbundet sitt eget tidsskrift med 4 utgivelser per år, og samme år ble Norge godkjent som medlem av verdensforbundet WFOT.

 

60-årene

 

Innmelding i Funksjonærenes Sentralorganisasjon

I 1962, da forbundet feiret sitt 10-årsjubileum, kan vi lese av årsberetningen at forbundet ble innmeldt i Funksjonærenes Sentralorganisasjon (FSO); en forløper til KFO. Styret hadde, etter at fullmakt ble gitt av årsmøtet, besluttet at dette var det riktige valg. Valget sto mellom Statstjenestemannsforbundet Stafo, Yrkeslærerlaget og FSO. Men ettersom "Stafo ikke viste noen videre interesse for et medlemskap av en organisasjon som omhandler så vel stats- som kommunalt- og privatansatte medlemmer og Stafos representant heller ikke kunne skjønne hva vi hadde å gjøre i Yrkeslærerlaget" så falt altså valget på FSO. Et viktig kriterium for valget var også at organisasjonen skulle være politisk nøytral.

 

Medlemstall og formann

I 1962 var medlemstallet oppe i 131 og kontingenten var 84 kroner per år. Berit Mollekleiv tok over for Aage Bredo Aas som formann. Bredo Aas som arbeidet ved Ila landsfengsel, hadde da vært formann i mer enn fire år.

 

Stillingsannonse

En tidstypisk stillingsannonse lød:

"Arbeidsterapeuter
Ved Lier sykehus (Psykiatrisk) er stillinger ledige for velkvalifiserte arbeidsterapeuter. Menn og kvinner kan søke. Lønnsklasse 7 etter statens lønnsregulativ. Opptjente alderstillegg følger. Bolig for enslige skaffes. Fri uniform. Statens pensjonskasse. Søknad med bevitnede attestavskrifter sendes Forstanderinnen."

 

Tidsskriftet

I tidsskriftet fra 1962 ser vi hvordan historiefortellingen er tatt i bruk i formidlingen av faget gjennom referat fra et foredrag holdt på et medlemsmøte under tittelen "Dukketeater brukt i behandling av psykiatriske pasienter". Jeg siterer:

"Her er en kort historie om en liten gruppe som arbeidet om en dukketeaterforestilling. Gruppen besto av tre antisosiale mannlige pasienter, en paranoid schizofren, en kataton aggressiv schizofren og en inadekvat psykopat. Dessuten deltok en kronisk opprømt som fullstendiggjorde gruppen, skjønt han deltok lite. Ved siden av var det flere som hjalp til med dukkelaging for å spre interesse på avdelingen. En mannlig arbeidsterapeut laget scenen. Psykopaten laget kulissene og diskuterte gangen i stykket med arbeidsterapeuten. Det var beregnet to måneder til forberedelsene. Arbeidsterapeuten var sammen med pasientene omtrent en halv time daglig.

De schizofrene pasientene skulle være aktører, og sengene til de to ble flyttet ved siden av hverandre (begge hadde funksjonelle symptomer sekundært). De ble mer og mer interessert, og snakket ikke bare om sine egne ting lenger, men kom med ideer selv og var tydelig mer tillitsfulle mot alle andre. Bedringen var så betydelig at den ene ble utskrevet før forestilingen, og den andre, som var dårligere, rømte like etter. Han skrev etter 2-3 måneder til sykehuset og sa at alt gikk bra og at han hadde tatt seg jobb og funnet hybel. Han hadde forstått at det var bedre å være selvstendig. Før hadde han levd på sin søsters inntekt og hadde vært aggressiv mot henne. Resultatene av dukketeater er derfor mange og forskjellige."

Som vi ser, troen på aktiviteters terapeutiske virkninger var sterk og overbevisende.

 

70-årene

 

Formann, medlemstall og utdanningskapasitet

Ved 20 års jubileet i 1972 kunne formannen Inger Johanne Hansen fortelle at medlemstallet var oppe i 273. Av disse var kun 151 yrkesaktive, så starten var langsom, og forteller kanskje mye om årsaken til at forbundet i dag ikke er større enn det er. Utdanningskapasiteten var lav, i gjennomsnitt ble det utdannet 32 nye arbeidsterapeuter årlig, til tross for intens jobbing fra forbundets side i forhold til å øke antall utdanningsplasser.

 

Oppmerksomhet i pressen

Bl.a. fikk landsmøtet i 1971 stor oppmerksomhet i pressen under overskrifter som "Arbeidsterapeutene krever bedre utdanning og lønn!" Man lyktes sågar i å få Dagbladets kjente kronikør Arne Skouen på lag. Han omtaler NATLs landsmøte i en ytring fra mai 1971, og sier blant annet:

" Arbeidsterapeutene reiser rop fra et nøkkelyrke i hele vårt helsevesen. Når samfunnet engang har stelt seg så galt at det har satset- og fortsetter å satse- på meningsløs oppbevaring og lagring av tusener av medmennesker i institusjoner, oppstår behovet for beskjeftigelse som et steilt stigende krav og som det mest menneskeverdige midlet vi har til å mildne lagringens drepende konsekvenser. Det er jo ikke medisin det overveldende flertallet trenger, det de trenger er aktivitetenes muligheter."

Han fortalte videre om hvordan Mette Breder fra landsmøtets talerstol kunne fortelle om skrikende behov for flere utdanningsplasser i lys av offentlige analyser som snakket om nødvendigheten av 450 arbeidsterapeuter. Han var samtidig høyst indignert over det han kalte "samfunnets prislapp på en ferdig utdannet arbeidsterapeut – 23 000 kroner."

– Sånn går det, sa Skauen, – når et av de fineste og viktigste serviceyrkene overfor medmennesker bare har et forbund med 134 medlemmer til og sloss i dette grådige swimmingpool-samfunnet.

 

Kontingent og lokalforeninger

I 1972 hadde forbundet en kontingent på 372 kroner per år og det var etablert flere lokalforeninger. Trondheim, Oslo, Bergen, Mjøsdistriktet, Rogaland og Tromsø sto opplistet i tidsskriftet.

 

Utdanningssted nummer to

Samme år ble det nedsatt et utvalg som skulle arbeide med etablering av en skole i Trondheim. Mangel på lærerkrefter var imidlertid en stor hindring. Allikevel ble utdanningssted nummer to etablert i 1974.

 

Navneskifte og utvidet skoletid

Dette året ble begivenhetsrikt, for da kom også en lov om offentlig godkjenning av helsepersonell som omfattet arbeidsterapeutene. Navneskifte ble en realitet 1975, samme år som loven tro i kraft. Den nye tittelen ble ergoterapeut til tross for mange og lange diskusjoner, og flere avstemninger. Dermed skiftet også forbundet navn til Norsk Ergoterapeut Forbund. Samtidig ble skoletiden utvidet fra to til tre år.

 

Kampen for refusjonsordning

På midten av 70-tallet ble det jobbet intenst med å etablere en refusjonsordning for ambulant arbeidsterapi etter at saken ble henlagt fra Helsedirektoratets side i 1965. Saken sto på dagsorden i flere landsmøter inntil vi i referatet fra landsmøtet i Bergen i 1977 kan lese om refusjonsordningen at:

"Prinsipielt var det enighet om at en på lengre sikt ikke ønsker stykkpris, men at en heller skal arbeide for at det opprettes fylkesergoterapeut og distriktsergoterapeutstillinger. Likevel vil det være nødvendig i lang tid framover å få betaling for det arbeidet som gjøres. Det er viktig at behovet for opprettelse av de nødvendige stillinger dokumenteres ved blant annet ved å sende kopi av henvendelser til fylkeslegen og ellers bruke pressen og NETF."

 

Kommuneergoterapeutrollen

I disse årene ser vi klart starten på kommuneergoterapeutrollen og i 1978 ble det formulert en veiledende stillingsbeskrivelse for distriktsergoterapeut.

 

Andre politiske saker

Av andre politisk hete saker i disse årene kan nevnes avklaring av forholdet til aktivitørene, boikotting av WFOTs rådsmøte i Sør-Afrika og ikke minst arbeidet med Stortingsmelding nr.13 utarbeidet av det såkalte Bjørnsonutvalget som foreslo ny organisering av høgskolene. Fellesundervisning mellom flere utdanningsretninger i visse fag var blant forslagene. Motstanden mot dette var stor. Man var redd for en forringelse av faget.

 

Likelønnskrav

Lønnskravene mot slutten av dette tiåret inneholdt elementer som likelønn, 5 ukers ferie, 6 måneders svangerskapspermisjon med full lønn og forslag om nedsetting av arbeidstid til 36 timer per uke. Likelønnskravet ble i 1977 begrunnet slik:

"Ergoterapi har hittil vært et kvinnedominert yrke – og lønna vår er prega av det. Vi blir ikke, som mannen, lønna etter kvalifikasjon eller de krav jobben setter til oss. Heller ikke med tanke på å kunne forsørge en familie. Vår inntekt blir vurdert ut fra den tanken at den skal være ei biinntekt til mannens. Og til det trengs ikke stort. Vi verken kan eller vil godta denne sterkt kvinnediskriminerende holdningen som blir lagt til grunn ved våre lønnsoppgjør!"

 

Kvinnefrontgruppe

I dette tiåret ble det også etablert en kvinnefrontgruppe for arbeidsterapeuter. Allerede i 1974 orienterte de om sin virksomhet i fagbladet. De ble aldri en del av NATL, men sa selv at de ikke så noe motsetningsforhold mellom seg selv og forbundet.

Et av de viktigste formålene deres var:

"å støtte hverandre mht spesielle problemer som ofte er generelle blant kvinner, for eksempel redsel for å påta seg ansvar, for å dominere, for å snakke i store forsamlinger. Det er derfor viktig at vi bevisstgjøres mht vår verdi som menneske og kvinne for å kunne fremme yrket vårt."

 

80-årene

 

Medlemstall, kontingent og forbundsleder

I 1982, 30 år etter dannelsen, var medlemstallet oppe i 750. Medlemskontingenten var steget til 1,1 prosent av brutto inntekt, men det ble også betalt en ekstrakontingent på 230 kroner per år for å finansiere frikjøp av leder. Kerstin Biering var forbundsleder. Merk dere at ledertittelen nå var endret.

 

I husflidens tegn

Etter et ganske rødt 70-tall, gikk vi nok mer over i husflidens tegn i 80-årene. Et sterkt leserinnlegg i Ergoterapeuten uttrykker dette under overskriften "Strikkedamer?" Jeg siterer:

"Strikking er gjenstand for strid og diskusjoner, både blant studentene og mellom studenter og lærere. Etter å ha strikket seg gjennom 3 år på skolen (5-pinner forbudt pga klirring), kommer man på kurs, seminarer og landsmøter, og møter igjen sine fremdeles strikkende kolleger. Enkelte strekker armen så høyt i været med garnet, at ordstyrer lurer på om vedkommende ber om ordet, eller bare er gått i garnet. På skolen lærer vi å analysere aktiviteter, og de fleste er vel enige om at strikking er en isolerende sådan. Argumentet om bedre konsentrasjon er noe tynt. Man kan selvsagt gå over til strikkemaskin så unngås jo klirringen helt. La oss for all del holde på vår yrkesidentitet som strikkedamer! La oss ikke desillusjonere våre medarbeidere i helsesektoren slik at de sier til oss at "du er den første ergoterapeut jeg har møtt på kurs som ikke har strikket"…!"

 

Profesjonalisering

Med frikjøp av leder og et voksende sekretariat samt utbygging av lokalavdelinger og faggrupper ble forbundets drift stadig mer profesjonell. Det er ikke like enkelt lenger å skille ut de store sakene, fordi antall saker var mange og sammensatte.

 

Kommunehelseloven

Allikevel kan vi ikke passere 80-tallet uten å nevne at kommunehelseloven ble vedtatt i 1982. Ergoterapitjenesten ble ikke en lovpålagt tjeneste, og denne utelatelsen har siden gitt forbundet mye arbeid uten at vi derved har fått gjennomslag for en endring av loven. I ettertid er det nesten underlig å se hvor lite oppmerksomhet saken ble gitt i begynnelsen av 80-tallet i forarbeidene til loven!

 

Yrkesetiske retningslinjer

Mot slutten av det tiåret, som for NETF nok må kalles konsoliderende, ble det utarbeidet og vedtatt yrkesetiske retningslinjer for ergoterapeuter. Prosessen fram til vedtak, var lang og grundig med flere års diskusjoner i utvalget (jeg vet det for jeg satt i denne gruppen). Dog vant forslaget fram når det ble framlagt landsmøtet i 1989.

 

Strid om markedsføring

Verre var det med markedsføringsarbeidet. Det ble jobbet intenst med å definere og beskrive faget, og til landsmøtet i 1989 ble det lagt fram et forslag til brosjyre – "Ergoterapi – råd og hjelp til selvhjelp". Landsmøtet avviste denne bestemt, og ga beskjed om at her måtte det profesjonelle markedsførere inn i prosessen!

Et innlegg i Ergoterapeuten uttrykker krast noen av følelsene denne brosjyren vakte under overskriften "Å hjelpe blondiner med strømpestropper". "Brosjyren har mange uklare signaler som på ingen måte presenterer oss positivt," heter det i innlegget som videre stiller følgende kritiske spørsmål:

 

  • Skal samtlige personer rundt bordet med talglys ha direkte skadelig arbeidsstilling?
  • Skal personene på byvandring i løse lufta ha overstrekt kne?
  • Skal rullestolbrukeren ha ekstra stort hode?
  • Skal blondiner med rød trutmunn vippe på stolen mens de strever med strømpestropper og diverse? Visste forresten NETF at strømpebukser er ganske vanlig?

 

Innmelding i AF

Samme landsmøte vedtok med en stemmes overvekt hva som skulle skje ved uravstemningen om tilhørighet til hovedorganisasjon: Medlemmene skulle få velge mellom AF og KFO, ikke LO og KFO. Dette endte med innmelding i AF 1.1.1990 som AFs 40. medlemsforening. I landsmøteberetningen fra 1989-91 kan vi lese følgende:

" Gledelig var det å konstatere at bare knapt 30 medlemmer meldte seg ut. De fleste av disse har (i 1991) meldt seg inn igjen".

 

Utmelding av KFO

De som deltok i denne prosessen, vil nok hevde at overgangen fra KFO til AF var tøff, ikke minst fordi det oppsto en tvist med KFO om forståelsen av utmeldingen. NETF meldte sine medlemmer ut kollektivt, mens KFO hevdet at det enkelte medlem selv måtte melde seg ut. Saken fant etter noen måneder sin løsning gjennom forhandlinger.

 

90-årene

Så er vi altså over i 90-tallet. Og det kan godt hende jeg vil kalle dette et begivenhetsrikt tiår fordi jeg selv har vært så sterkt involvert, men jeg mener bestemt at det har skjedd mye viktig både med faget og med forbundet i disse årene.

 

Økt utdanningskapasitet

Det som i ettertid kanskje vil være aller viktigst, er etableringen av to nye utdanningssteder; i Tromsø høsten 1990 og i Bergen 1993. Samtidig skjedde det en gradvis vekst i antall studenter ved de gamle utdanningsstedene. Det begynte å monne etter at vi langt opp mot 1990 ennå hadde kun 60 studieplasser pr. år. 178 studenter ble etter hvert et normtall.

 

Medlemstall, forbundsleder og kontingent

I 1992 hadde forbundet 1414 medlemmer og Solrunn Nygård var forbundsleder. Kontingenten var oppe i 1,8 prosent av brutto inntekt og medlemmene sukket høylydt over hvor dyrt det var blitt å være med i NETF. Samtidig gjenspeilte prisnivået veksten og utviklingen i forbundet og forbundets tjenester.

 

Økt forhandlingsansvar

Innmeldingen i AF innebar mye større forhandlingsansvar, spesielt etter at NETF fikk selvstendig forhandlingsrett, først med Oslo kommune og senere med Kommunenes Sentralforbund (KS). Den sistnevnte forhandlingsretten satt langt inne og forbundet mobiliserte til streik, så vidt jeg vet for første gang i 1992. Beretningen sier om dette:

"Vi fikk ikke innfridd kravet om egen forhandlingsrett, men uravstemningen viste likevel et stort flertall for å akseptere tilbudet."

 

Flere streiker

Dog, til tross for ergoterapeutenes manglende lyst til å streike, ble arbeidsnedleggelse en realitet både i 1994, 1995 og 1998. Jeg er redd jeg i ettertid blir den forbundslederen som har ledet NETF i flest streiker, for de har alle vært i min funksjonstid.

Men det sier mye om tillitsvalgtapparatets styrke og dyktighet at streikene er fulgt opp med stor entusiasme og ansvarsfølelse.

 

AF sprakk

Til tross for flere gode oppgjør i løpet av 90-tallet, eller kanskje på grunn av høyskolegruppenes gjennomslag, sprakk AF i 1997. Dette er en intens og interessant historie der NETF var sterkt involvert i mange faser, både av reorganiseringsforsøk og til slutt avvikling. Jeg bruker allikevel ikke mer plass på den historien her ettersom den er relativt godt kjent blant dagens medlemmer.

 

Sju funksjonsområder

Men 90-tallet var ikke bare forhandlinger. Også faglige spørsmål og saker ble ivaretatt. Noe av det viktigste som skjedde i denne sammenheng, var arbeidet med og publiseringen av en for ergoterapifaget i 1998. Det var her vi beskrev 7 dominerende funksjonsområder for faget og la grunnlaget for det som senere ble vedtatt som grener i spesialistordningen. Vi har senere brukt de samme 7 områdene både i etablering av kommunikasjonsgrupper for ergoterapeuter på nettet og i utarbeidingen av brosjyremateriell.

 

Spesialistordningen

Spesialistordningen er en av de andre særlig viktige faglige sakene som ser ut til å kunne få stor betydning for fagets videre utvikling. Over 80 medlemmer har i dag fått sin spesialistutdanning, og vi har fått mye tilbakemelding på at denne kompetansen både synes og verdsettes.

 

Kongresser

Norsk Kongress i Ergoterapi ble født i Stavanger 1997, en kjempesuksess der nesten en fjerdedel av medlemmene deltok. Minst like vellykket var Nordisk Kongress i Ergoterapi i Trondheim i 1999 med 750 deltagere fra hele Norden.

 

Trykksaker og publikasjoner

For øvrig ser vi at 90-årene på alle måter har vært preget av trykksaker og publikasjoner med høy kvalitet. Temahefter om kvalitetssikring og aktivitetsteorier, "Helse gjennom aktivitet", opplæringsmateriell for tillitsvalgte, etterutdanningssatsing innen psykisk helse, stadig mer profesjonelle saksdokumenter til landsmøtene og ikke minst et blomstrende fagblad som kom med mange solide temanummer. Det ble laget flere særtrykk av artikler i Ergoterapeuten.

 

00-årene

 

Medlemstall og utdanningskapasitet

Så er vi over i 2002. Forbundet er i dag oppe i et anstendig medlemstall på 2764. Veksten skjer langt raskere nå som utdanningskapasiteten nærmer seg 300 per år, etter at også utdanningen i Stavanger ble etablert høsten 2001. Og det ser ut til at enda et utdanningstilbud vil se dagens lys i løpet av de neste par årene, ved etablering av en deltidsutdanning i Elverum.

 

Kontingent

Kontingenten er fremdeles på 1,8 prosent, men det er etter flere landsmøtebehandlinger innført et tak.

 

Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO)

Vi er medlemmer av Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO - nå Unio), som ble etablert 10. desember 2001, og har sammen med de andre 4 organisasjonene der, gjennomført et hovedoppgjør med ekstremt høy aktivitet. Vi har en representasjon i UHO som stiller høyere krav en noensinne til forbundets kapasitet og kompetanse. Men det betyr også at vi er med der premissene for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår blir lagt. Per i dag er vi en del av 11 ulike tariffavtaler på vegne av medlemmene, og det ligger et omfattende arbeid bak hver av dem.

 

Lokale forhandlinger og tillitsvalgte

Like omfattende er oppfølgingen av de innen hvert avtaleområde. Dyktige og innsatsvillige tillitsvalgte er vår viktigste ressurs i denne sammenheng, og vi har for øyeblikket 572 stykker registrert i vårt medlemsregister, i tillegg til alle våre organisasjonstillitsvalgte. Det er altså til sammen rundt 700 medlemmer som gjør en ekstra innsats på vegne av fellesskapet. Disse krever både opplæring og oppfølging for å kunne fungere optimalt, så utfordringene er store!

 

Norsk fagkongress

Norsk fagkongress er blitt en tradisjon etter at Tromsø hadde arrangement nummer to i 2001, og den neste er under planlegging i 2005 i Hedmark/Oppland.

 

Datakommunikasjon

For øvrig er vi nok over i et tiår for datakommunikasjon i takt med våre omgivelser. Forbundets nettsider er godt etablert, nettverksgrupper er i funksjon på mange områder og håndbøker og opplæring for tillitsvalgte er under utvikling. Dette er helt klart et av våre største satsingsområder i årene som kommer.

 

Avslutning og skål

En festtale skal ikke være for lang. Jeg har sikkert allerede sprengt rammen for det som er akseptabelt, men jeg lover dere, det er mange flere sider av historien som burde være fortalt. Historiegranskning er kjempespennende fordi den kan fortelle oss så mye om det ståstedet vi har i dag. Noe vi også har valgt å dvele med ved utdelingen av pionerprisene som skal skje senere i kveld.

 

Avslutningsvis vil jeg be dere alle å være med på en skål for både forbundet og utdanningen som fyller 50 i fin stil.

 

Skål og gratulerer med dagen!